I dag er det 1. mai. For noen er dette fremdeles en dag der arbeiderbevegelsen viser styrke, for andre bare en fridag.
Av Åsne Hagen
På en offentlig høytidsdag skal også det norske flagget til topps – det samme flagget som Arnulf Øverland ville endre i linjen «Stryk kristenkorset av ditt flagg, og heis det rent og rødt!» fra foredraget i 1933 som førte til at han ble tiltalt for blasfemi.
I sentrum av Bergen er det kort mellom de røde flaggene når arbeiderbevegelsen markerer dagen med taler og 1. mai-tog i regi av LO, med en lang rekke organisasjoner som slutter seg til. Delvis er arrangementet en parade som viser fram og feirer hva arbeiderbevegelsen har oppnådd. Gamle, stolte fagforeningsfaner kommer fram fra bakrommet på Folkets Hus, og trauste sosialdemokrater kan fortsatt få tårer i øynene når korpset spiller Internasjonalen.
Likevel er 1. mai mer enn nostalgisk mimring. Mange peker på politiske og økonomiske tilbakeslag og angrep på rettigheter i vår tid, som gjør at arbeiderbevegelsen også må stille nye krav. Dette er også tydelig på arrangementet til 1. mai-alliansen, et knippe grasrotorganisasjoner som går lenger i systemkritikken sin og gjerne har et internasjonalt perspektiv. Kampen for papirløses rettigheter, fritt Palestina og kritikk av globale frihandelsavtaler er noe av det som har vært tema på 1. mai-alliansens årvisse arrangement i Vågsbunnen før hovedtoget.
Færre enn før oppfatter seg som del av en klasse. Det betyr på ingen måte at arbeiderklassen er borte, men at den kan være vanskeligere å peke på og at vi sjelden snakker høyt om at den finnes. Siden mange tjener godt i Norge, har vi kanskje sett oss blinde på tallene på lønnsslippen? Vi glemmer at økonomien og måten arbeidet blir organisert på fortsatt ikke styres av flertallet. Flere dårlig lønnede, midlertidige og usikre jobber, som mange likevel konkurrerer om, gjør det også vanskeligere å fagorganisere seg og kjempe for felles interesser.
Arbeiderklassen er global. Mange jobber flyttes fra land som Norge til lavkostland der det er mer profitt å hente. Dermed blir arbeiderklassen i ulike land tvunget til å konkurrere med hverandre på et globalt arbeidskraftsmarked. Samtidig importerer Norge arbeidskraft fra land med lavere lønnsnivå, og arbeidskjøperne griper da gjerne sjansen til å betale så lite som mulig. Norsk lønn til alle som arbeider i Norge er derfor et viktig prinsipp og krav for fagbevegelsen. Mange forbund har blant annet gjort en stor innsats for å organisere polske arbeidere her til lands.
Å spille på nasjonalistiske strømninger og sette ulike grupper arbeidere opp mot hverandre undergraver samholdet og solidariteten. Derfor er det viktig å plassere ansvaret for sosial dumping der det hører hjemme, nemlig hos arbeidskjøpere som bruker situasjonen til å presse lønningene ned – og de politiske kreftene som velsigner dette kappløpet mot bunnen. Dersom arbeiderklassen danner et fellesskap som er viktigere enn nasjonalitet, vil det være et stort steg i retning av å stille felles krav om lønn og arbeidsvilkår.
Leave a Reply