Som amerikaner er jeg vant til å høre folk skjødesløst bruke ordet «ghetto». Jeg gjør det sannsynligvis også selv innimellom. Det er et begrep som avspeiler urban fattigdom, krim, vold, gjenger. rusmisbruk, homogenitet. Men det brukes også litt for lett om steder med komplekse problemer—steder som sannsynligvis virker fremmed på personen som bruker ordet. Derfor synes jeg ordet sier mer om de som bruker det og hvor engstelig og ukomfortabel de er med det som er fremmed, enn stedet de prøver å beskrive. Siden jeg først kom til Oslo for seks år siden, har jeg hørt «ghetto» brukt mer enn jeg hadde forventet. Jeg synes mange nordmenn er nokså tolerante, og selv om man kan hevde at Oslo er en delt by, er jeg overrasket når folk sier at byens østkant—eller deler av den—er en ghetto.
Første gang jeg besøkte Oslo, i 2009, var også første gang jeg hørte begrepet brukt på denne måten. Jeg skulle bli med på en kort tur gjennom Grønland, i byens indre øst. Noen sa at nå skulle jeg få se «Oslos ghetto». Jeg forestilte meg at vi skulle besøke en fattig, farlig og nedslitt del av byen. Jeg hadde allerede sett mye velstand i hovedstaden, og derfor trodde jeg at nå skulle jeg få se skyggesiden av byen. Men det skjedde ikke. Grønland var helt klart ikke vestkanten, men det var absolutt ingen ghetto. Det jeg så var en bydel med litt mer graffiti, butikker med krydret mat, flere kvinner med hijab, flere puber med rynkete menn bak tomme glass og en sigarettstump mellom fingrene. Det som gjorde Grønland «fortjent» til å bli kalt ghetto var visst at bydelen var annerledes og litt fremmed. Kanskje på enkelte, fremstod den rett og slett litt truende.
Jeg husker en annen gang noen fisket fram ghettostempelet. Det var cirka ett år senere at jeg igjen besøkte Oslo i forbindelse med et forskingsprosjekt på Furuset, som er en drabantby i ytterst øst. Jeg hadde allerede vært der en stund da en norsk venn en morgen så på meg og spurte meg hvor jeg skulle. Jeg svarte Furuset, og han så plutselig veldig bekymret ut. Var det ikke farlig der? Var det ikke fullt av innvandrere? Han hadde aldri besøkt den delen av byen. Men han hadde derimot hørt en rekke historier som overbeviste ham om at det fantes svært få grunner for å besøke det stedet. Han lurte på hvorfor i all verden jeg ville forske på et slikt sted – på en «ghetto». Jeg fortalte ham at det var helt absurd å tenke sånn. Greit nok har Furuset flere innvandrere enn mange andre deler av byen, men er det egentlig et problem? Selv erfarte jeg etter å ha vært der en viss periode at det er et hyggelig sted som har mye til felles med resten av byen. Man kunne kanskje klage over at det tok litt tid å komme ut dit med t-banen fra sentrum. Men å kalle det en «ghetto» blir feil. Jeg tror ikke vi noen gang ble enig om den saken.
Jeg synes «ghetto»-begrepet bygger opp under fremmedfrykt ved å koble bydeler og de som bor der til noe som assosieres med ubehagligheter sånn som fattigdom og vold. Men det krever sterke stereotypier. Uten dem er det svært vanskelig å redusere komplekse steder som Grønland og Furuset, samt alle de ulike folkene som bor der, til de ekstremt trasige forhold som råder i en virkelig «ghetto». Men i tilegg handler det om forestillinger om «oss» og «dem». Det impliserer at folk som oss bør ikke gå der. Men i et land i endring, hvem er «vi»? Hvorfor får en amerikaner som bare besøker Oslo bli en del av «oss» mens en innvandrer som bor i Grønland får ikke det? Det finnes folk som er redd for at framtidens Norge skal ha flere ghettoer, flere steder de må holde seg unna fordi det er «farlig» å gå der. Men det de ikke forstår er at dette spørsmålet handler ikke om hvor mange mennesker kommer fra utlandet og hvor de bor i byen. Det handler om viljen til å ta et oppgjør med antagelser om folk og steder, og fremfor alt annet til å gjenkjenne hvem «vi» er og stedene vi tilhører.
Leave a Reply