Siden Faridah Shakoor fikk en sønn med et sjeldent syndrom, har hun kjempet for at sønnen og andre barn med nedsatt funksjonsevne, skal ha det bra og skal kunne få et så normalt liv som mulig.
Da Faridah Shakoor fikk sønnen Mohammed (10), var det som om livet ble snudde opp ned, sier hun. Hun var allerede mor til to friske og raske jenter og visste allerede hvordan det er å være mamma. Men hun visste ikke hva hun skulle gjøre med et barn som ble født med Møbius syndrom. En lidelse som fører til lammelser i ansiktet og nedsatt funksjonsevne. «Jeg var ensom og isolert i tillegg til at jeg ikke hadde kunnskap om det norske hjelpeapparatet», innrømmer Faridah.
«Jeg ble sendt hjem som nybakt mor, med et barn som verken kunne suge eller sove.»
Den energiske og kreative kvinnen som kom fra Uganda til Norge for 25 år siden, sov ikke på mange døgn etter fødselen. Hun hadde mange spørsmål om blant annet norsk helsevesen og om hvordan det var for etnisk norske som får funksjonshemmede barn.
«Jeg ble sendt hjem som nybakt mor, med et barn som verken kunne suge eller sove. Da måtte jeg ta et valg: legge mine egne følelser bort, eller bli deprimert», sier Faridah.
Faridah er takknemlig for at hun hadde god kontakt med jordmor som hadde fulgt henne opp under svangerskapet og som tok henne på alvor. Det hjalp henne i gang med det som skulle bli en lang kamp for forståelse.
Nekter å skamme seg
Det å ha et funksjonshemmet barn er ofte assosiert med tabuer og skam i noen minoritetsmiljøer. Noen velger å gjemme barn og ønsker ikke å snakke om det. Både barna og familien blir dermed isolert. Men for Faridah, var det uaktuelt. Hun nektet å skamme seg og valgte å snakke høyt om det. Hun ønsker at barna og unge med funksjonshemmede skal bli sett og skal kunne slå ut i full blomst.
Rådgiveren i Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) Øyvind Skotland sa til NRK i 2011, at organisasjonen er også kjent med at mange barn som er annerledes gjemmes bort i noen miljøer. Han påpekte at norske familier er vokst opp med et system der funksjonshemmede blir inkludert, mens i mange kulturer er funksjonshemming knyttet til skam og skyldfølelse.
Filmfestival som inkluderende verktøy
«Jeg ser på film som et mektig verktøy, både til å formidle fortellinger og kunnskap i tillegg til å føre mennesker sammen»
Faridah Shakoor som er filmprodusent, pedagog og rådgiver, så behov for å bruke sin kompetanse for å kunne hjelpe disse barna som er isolert. I 2012 startet hun Abloom filmfestivalen for å kunne løfte frem disse barn og deres familier. Abloom betyr i full blomst, noe som er ment å gjenspeile hva festivalen står for. Hun skapte møteplass der foreldre med funksjonshemmede barn kan komme sammen, enten de tilhører minoritetsmiljøer eller er etnisk norske. Festivalen er åpen for alle og er et møtested med debatter, seminarer og et sted der folk med samme problemer møtes og utveksler erfaringer og følelser. Eller man kan komme for bare å se på film. «Jeg ser på film som et mektig verktøy, både til å formidle fortellinger og kunnskap i tillegg til å føre mennesker sammen», forklarer hun.
Faridah er ikke ensom nå lenger. Hun kommer i kontakt med andre foreldre i samme situasjon som henne, utveksler erfaringer og får faglig påfyll, påpeker hun.
– Festivalens vekst henger sammen med det store, udekte behovet som mange mødre fra minoritetsspråklige miljøer har for fellesskap, støtte og kunnskap etter at de har fått et barn med funksjonsnedsettelse, sier Faridah.
Ble tildelt Oslo Bys kulturpris for 2014
Med gode støttespillere og samarbeidspartnere, i tillegg til mye arbeid, ble drømmen oppfylt. Abloom filmfestivalen samarbeider med blant andre Oslo universitetssykehus. I fjor var det ca 1000 mennesker som deltok på Abloom og det forventes over 1000 mennesker i år. Årets festival finner sted i Oslo 16-21 november med bredt program for både barn og voksne. I fjor ble også Faridah tildelt Oslo Bys kulturpris på grunn av sitt arbeid med Abloom. I sitt daglige arbeid treffer Faridah svært mange foreldre som lever i isolasjon, fornektelse og skam, påpeker hun. Hun anbefaler alle i samme situasjon som henne å være åpen om det og slutte å leve i fornektelse. Usynliggjøringen fører til tabuer og skam. Hun mener at fagfolkene innenfor både helsevesen, rehabilitering, barnehage og skole må bli flinkere til å ta disse barna og foreldrene på alvor. Det er også viktig at man viser interesse for hvordan foreldrene har det med seg selv midt oppi den vanskelige situasjonen, og at fagmiljøene må arbeide systematisk og langsiktig for å bygge opp tillit, avslutter hun.
Av
Francine M. Jensen
Leave a Reply