Jeg tror at fremmedfrykt og rasisme som oftest er bunnet i mangel på kunnskap og kjennskap til en bestemt gruppe mennesker. Ved aktivt å gå inn for å bli kjent med personer med en annen kulturell bakgrunn og prøve å «forstå» dem vil mye av frykten og dårlige holdninger forsvinne. Jeg har aldri vært redd for innvandrere, tvert imot synes jeg mennesker fra andre land er spennende. Dette var mye av grunnen til at jeg meldte meg som flyktningguide i Røde Kors, men ikke minst også fordi det er en aktivitet som flyktninger har stor nytte av og som fremmer integrering.
Man kan melde seg som flyktningguide i Røde Kors i de fleste byer og tettsteder i Norge. Først har man en samtale med flyktningguidekoordinator der man forteller om seg selv, sine interesser og hva en kunne tenke seg å gjøre som flyktningguide. På bakgrunn av denne informasjonen finner flyktningguidekoordinatoren en person som passer sammen med deg. Flyktningguidekoordinatoren er med på det første møtet, og etter det avtaler man selv når og hvor en skal møtes. Som regel binder man seg til et ukentlig møte på et par timer i en periode på 9-12 måneder. Det er opp til en selv hva en vil gjøre på disse treffene. Det viktigste er å gjøre noe som begge liker og at man gjør det sammen.
I Bergen Røde Kors var jeg i 2012 flyktningguide for ei jente fra Afghanistan. Vi kom veldig godt overens og møttes ukentlig for å ta en kopp kaffe, gå på tur, shopping og lage middag sammen. Kulturutvekslingen man opplever gjennom flyktningguidetjenesten er fantastisk. Man lærer så mye! Blant annet å lage mat fra andre land, språk, tradisjoner, dans og mye mer. Min venninne fra Afghanistan lærte meg blant annet et triks for å kurere hodepine bare ved å dra litt i en hårlokk (!) Selv om det nå er tre år siden jeg flyttet fra Bergen møtes vi fortsatt nesten hver gang jeg er tilbake i byen.
I Haugesund var jeg i 2014 flyktningguide for to søstre fra Syria. Snillere og morsommere jenter skal man lete lenge etter! Vi har gjort mye gøy sammen; danset kurdisk dans, vært på båttur, gått på en isbre, rent på akebrett , stekt vafler hos mormor, feiret 17.mai og gått i 17.mai tog. Egentlig skulle jeg «bare» være flyktningguiden deres, men i stedet føler jeg at jeg har fått to nye søstre og blitt en del av en stor kurdisk familie som stadig inviterer til middag.
Jeg føler meg heldig som har blitt kjent med tre så fine jenter. Til tider føles det som jeg har lært mer enn jeg har lært fra meg. Samtidig vet jeg at det har vært veldig bra for jentene å ha fått en norsk venn, lært om norsk kultur og tradisjoner og fått praktisert det norske språket. Flyktningguidetjenesten er uten tvil en vinn – vinn aktivitet som kan resultere i gode og varige vennskap. Slik har det i alle fall vært for meg!
Flyktningguidetjenesten er en del av et viktig integreringsarbeid som med fordel langt flere nordmenn kunne og burde tatt del i.
Leave a Reply